torsdag 11. august 2016

På besøk i Setesdal Vesthei


Jeg har hatt fine turer til nå i sommer, selvom ikke alt har gått som planlagt. Høyt på lista i år har en tur i Setesdal Vesthei stått, med inngang fra Setesdal. Det ble seks dager i vekslende vær.

29. juli er jeg atter en gang på vei østover i bilen. Denne gang endelig til et nytt område jeg aldri har vært før. Må prøve å få til det hver sommer framover nå synes jeg, minst ett nytt område.

 Parkeringen på Berg. Bomvei hit.

Klokka to parkeres bilen på Berg 640 moh i Valle kommune i Setesdal, Aust-Agder. Jeg har i mange år tenkt på dette området og nå var jeg endelig her i Setesdal Vesthei og Valleheiene. I øsende regnvær riktignok, jeg kom garantert til å bli gjennomvåt. En mils vei ville jeg unnagjøre i regnværet før teltet skulle reises. Allerede i sofaen hjemme hadde jeg sett meg ut teltplass på flyfoto. Nå gjenstod det å se om det lot seg gjøre akkurat der.


Fra parkeringsplassen langs veien så er det et par små hundre meter til der stien begynner. Svært godt skiltet skal sies at det er. Man kan ikke unngå å se det.


Jeg treffer ganske snart et eldre par på vei ned. Hyggelige setesdøler utfra dialekten. De kom fra dugnadsarbeid ved Bossbu turisthytte. Jeg hadde lest om det på nett at det skulle foregå dugnad der inne denne helga sist i juli. Ny bro skulle opp over elva ved hytta. Paret jeg møtte måtte ned i dag, men det var ennå mange som jobbet der oppe kunne de fortelle.


De første kilometerne går gjennom skogen i svakt stigende terreng. Det er først oppunder 900 meter at skogen tynnes ut og landskapet åpnes opp og det blir luftigere


Tåka henger lavt nedover fjellsidene og jeg stikker hodet såvidt inn i den da jeg kommer opp i over 900 meters høyde, men den kommer og går tåka.


Det er surt og vått oppover og det blir ikke tatt for mange bilder. Har kun med to kompaktkameraer på denne turen. Droppet speilrefleksen for å spare litt vekt. De er ikke vanntette kompaktene jeg har med heller, men i regnværet som ramler ned mens jeg labber oppover så er det vanskelig å unngå vanndråper på linsa når jeg tar bilder.


Oppe over kanten ser jeg endelig ned på Rennevatnet på 965 moh. Det skal jeg følge innover dalen mot Stavskarhytta enda lenger inne. Like over elva ved utoset krysser jeg grensen til dette svære verneområdet jeg har lest så mye om. Et av de aller største i landet og enda større sammen med de tilgrensende verneområdene lenger vest og i nord. Jeg besøkte Dyraheio landskapsvernområde i 2014. En fantastisk tur nordøst for Blåsjø. Nå var jeg på vei inn i området nordøst for Rosskreppfjorden.


Det går ikke så altfor fort innover og oppover. Det regner uavbrutt og det er sleipt over steiner og svaberg jeg passerer her og der ovenfor Rennevatnet. Jeg vil ikke ha noen ulykke. Beina fungerer overraskende bra synes jeg og jeg merker knapt den vonde hælen.

Snart ser jeg Stavskarhytta inne i dalen. Der vil jeg ha meg en pause, spise matpakken og kanskje en kopp kaffe. Jeg er søkke våt. Jeg ser hvor stien fortsetter bak hytta og jeg kan ikke akkurat si jeg gleder meg til den kneika, men først en pause.


Inne i hytta treffer jeg et hyggelig ungt, tysk par fra Frankfurt på Norgesferie. De har hatt en natt i telt og nå ville de tørke opp i hytta før de ville lenger innover. En trivelig prat ved kjøkkenbordet en times tid ble det. Hei til dere og takk for kaffen!

Jeg må videre, ennå noen kilometer igjen til Nedre Krokvatnet hvor jeg vil campe, men først en klatreetappe som vil ta meg over 1200 meter på det høyeste partiet av T-stien jeg følger.

Litt overrasket over meg selv, jeg er tydelig i ganske god form for jeg klatrer greit oppover stien i brattene i Stavbrokka. Sekken er ikke så tung heller på denne turen. Knappe 20 kilo antar jeg.


Jeg når opp i tåka da jeg nærmer meg 1200 meter. Stien svinger her vestover og er godt vardet og de røde T'ene er synlige. Ingen problem å følge, men det er vått nå!

Den siste kneika avsluttes med en snøfonn som må passeres. Den ser fryktelig bratt ut i tåka da jeg nærmer meg, men den er ikke halvparten så bratt en gang da jeg er framme og tar første skritt på snøen. Tåka juger litt slikt. Det går fint over snøfonna som ligger i skaret før jeg er oppe på det høyeste partiet der det flater ut.


Etter kort tid begynner terrenget å helle nedover og Øvre Krokvatnet på 1174 moh dukker opp der framme. Etter litt skimter jeg også Nedre litt lenger inne. Det er målet for dagen. En knapp kilometer igjen nå.

Ei hyggelig ung, jente med regnponcho treffer jeg langs Øvre Krokvatnet. Hun forteller at hun kommer fra Svartenuthytta via Bossbu i dag. Jeg forteller om Stavskarhytta og de trivelige tyskerne der hun sikkert vil treffe på.


Like etter er jeg over elva mellom Øvre og Nedre Krokvatnet og ser snart ned på Nedre. Joda, der bør det finnes teltplass tenker jeg da jeg ser neset jeg har studert på flyfoto hjemme. Teltet bør snart være oppe et par hundre meter fra T-stien.


Teltet er oppe rundt sju på fint, plant underlag nesten akkurat der jeg så for meg teltplassen på flyfoto, da jeg planla turen. Flott fiskeplass like nedenfor. En god mils vei inn hit og det kjennes i kroppen at jeg har klatret noen hundre meter oppover også.

Stanga blir likevel ikke rigget denne kvelden. Jeg har vært gjennomvåt det meste av turen inn hit og det er fantastisk å få på tørt. Satser på å få tørket det verst våte i morgen. Det er meldt bedre vær da. Med noen timers solskinn bør det gå bra. Det blir teltliv med god bok og kaffe resten av kvelden.

Joda, jeg våkner opp lørdag morgen til langt bedre vær. Jeg har det ikke travelt og nå skal det tørkes klær noen timer og fiskes. VAFA fiskekortet har brent i lomma lenge nok nå. Det skal finnes fisk her i Krokvatna har jeg lest.


Etter noen timers resultatløs fisking så pakker jeg sakene og får på meg den halvtørre buksa og en noe fuktig skalljakke. Det har ikke tørket så bra som jeg hadde håpet. Været har også blitt litt gråere utover formiddagen enn hva som var meldt. Da er det ikke vits å vandre videre i tørre klær fra sekken. Det fuktige fra i går tas på igjen.

Jeg tar stanga i neven og legger i vei vestover langs T-stien mot Bossbu og kaffepause der er planen. Det er noen kilometer dit.

Noen kast med stanga i utoset til Nedre Krokvatnet er også resultatløst og jeg starter nedstigningen langs elva mot Svelingsstøylen jeg ser der nede i vest. Enda lenger vest ser jeg også Låghellervatnet og bak der igjen det større Botnsvatnet eller Bossvatnet som jeg tror de kaller det lokalt. På østbredden der ligger også Bossbu jeg har kursen mot.

 Nye brua ved Bossbu

Jeg treffer litt folk på stien og det fortelles om godt med folk sist natt på Bossbu. Hovedhytta der er forbeholdt dugnadsgjengen denne helga, men sikringshytta er for alle andre. Jeg vil bare innom å kikke og ta en kaffe.

Langs Låghellervatnet kaster jeg sekken litt og tar noen kast med stanga fra et nes. Det er ikke lett i den kraftige vestavinden som i løpet av formiddagen har satt inn. Den er ikke så fryktelig kald, men likevel ikke akkurat behagelig heller. Ikke et napp og jeg er snart videre mot Bossbu.


Plutselig, over kanten mot Botnsvatnet dukker de to hyttene på Bossbu opp. Flotte, nye hytter som ligger nydelig til på østbredden av vannet med finfin utsikt vestover. Flott innendørs også i sikringshytta hvor jeg pauser en halvtimes tid. Trivelig prat ved bordet. Det er nok folk her av ulik nasjonalitet. Litt mye folk til at jeg blir veldig lenge, men det er alltid kjekt å prate litt.

Jeg vil et par kilometer lenger inn i dag og jeg har for lenge siden sett meg ut neste leirplass. Der vil jeg ha to netter er planen.

 Tilbakeblikk  mot Bossbu

Fra Bossbu tar jeg stien mot Kringlevatn og Bossbu forsvinner bak meg i det jeg bikker over gjennom skaret nordvest for hytta.


På kartet, da jeg planla turen hjemme, kunne det se ut som det skulle gå an å gå langs vannet siste biten bort til Snorrevadi, der elva fra Nutevatn/Urdeviksvatnet kommer ut i Botnsvatnet. Det blir det ikke noe av. På avstand ser jeg at rimelig bratte svaberg faller rett i vannet over en strekning der borte. Det blir å gå rundt, litt lenger, men langt sikrere.

 Jeg går ikke langs vannet der

Der T-stien faller nedover mot Tjørnebekken tar jeg av rett vest og følger Snorrehei på nordsiden et stykke ovenfor Urdeviksvatnet. Lokalt kalles vannet Nutevatnet vet jeg, men Kartverket opererer med Urdeviksvatnet. Noen som vet hvorfor?

Snart framme ved Snorrevadi

Snart ser jeg Snorrevadi, denne lille elva mellom Nutevatnet og Botnsvatnet. De står oppført med samme høyde over havet, 1020, men det er et fall og strøm der. På økonomisk kartverk er de angitt med 20 cm høydeforskjell. Jeg tror det er litt mer?

Det er fine teltplasser rett ved elva. Fint mykt gressunderlag med grus under. Godt drenert. Det er stadig litt regn i lufta, selvom sola også er framme titt og ofte. Teltet settes opp i øst-vest-retning. Da får jeg det ene forteltet i le av vinden. Den er opp i en god bris styrke den vinden som akkurat her kommer litt mer fra nordvest pga fjellet på andre siden av elva.


Regnbuen viser seg noen ganger i løpet av ettermiddagen takket være flere regnbyger som driver forbi. Det er heldigvis ikke så vått regnet i bygene.


Det må jo være en god fiskeplass dette med både innos og utos kort fra teltet. Jeg tar flere turer ned i innoset i Botnsvatnet og opp i utoset i Nutevatnet. Ikke et napp å kjenne de timene jeg forsøker utover kvelden. Det vil seg ikke. Kanskje er det bedre her sist i august og i september?

 Legg merke til fottøyet!

Hele søndagen tilbringer jeg ved Snorrevadi. Vandrer mellom innos og utoset, avfisker osene systematisk og prøver det meste av sluker og spinnere som jeg har med.

Vurderer å montere også fluestanga, men der oppdager jeg det utrolige at jeg har faktisk glemt fluesnellla! Tenke seg til! Ingen krise akkurat under de vindforholdene jeg har hatt til nå på turen. Ikke akkurat vær til fluefiske.


Jeg tar også turen rundt det lille neset som stikker ut i Nutevatnet nord for Snorrevadi. Fisker på alle dybder jeg kan nå der. Ingenting.

 Snorrevadi

Mandag morgen er jeg tidlig oppe. Jeg vil lenger sørover og da må jeg rundt resten av Botnsvatnet. Det vil bli noen kilometer i dag og sikkert også noe klatring ser jeg på kartet. Vading vil det helt sikkert bli, jeg må jo først over Snorrevadi. Nå kommer jeg også inn i Statsskogs område her i Setesdal Vesthei, vest for Snorrevadi. Jeg har i år årskort hos dem kjøpt med tanke på turen i Flensmarka tidligere i sommer og med denne turen i tankene.


Slippersene pakkes ikke ned i sekken siden de er på da jeg krysser elva. En gammel gjerdestokk duger som vadestav. Det går fint og det kunne muligens også gått bra selv med de høye fjellstøvlene. Over på andre siden er det å få på fjellstøvlene og pakke ned slippersene.


Langs sørvestbredden av Nutevatnet/Urdeviksvatnet legger jeg merke til en rimelig kjent profil på en stein langt ute på vannet. Det må jo være en skarv? Den har noen lyse tegninger i fjærdrakten virker det som. Det blir ikke noe bra bilde, men kanskje noen ornitologer kan si hva dette er?


Jeg må litt oppover i lia for jeg vil krysse over Snorreodden så jeg får korteste vei over. Sauene her inne som det er mange av på de frodige fjellbeitene her skvetter unna og løper i flokk foran meg her. Det minner meg på at det nærmer seg fårikålsesong. Det skal bli godt.

Tilbakeblikk mot Nutevatnet/Urdeviksvatnet. Botnsvatnet lengst bak

Jeg legger Nutevatnet/Urdeviksvatnet bak meg og følger skaret over fjellet. Her ser jeg snart ned på Litla Botnsvatnet og fjellene i vest. Det ser grått ut været som kommer derfra.

Oppover fra Nutevatnet


På kartet ser jeg at jeg har snart to elver jeg må over. Det er nemlig to utløp av Litla Botnsvatnet. Noen broer er ikke markert, men det er en hytte og to i området her og det kan gi en sannsynlighet for broer over elvene når det ikke er så langt fra hyttene.

Joda, jeg er heldig ser jeg. Det er bro over første i allefall. Litt spinkel og den knirker godt da jeg gjør meg så lett jeg kan med noen få skritt som skal til for å komme over. Jeg pauser litt på andre siden og fisker ti minutt i oset. Ingen kjenning med fisk. Ser at her hadde det vært fint å hatt en teltnatt. Flotte teltplasser her hvor man kan fiske både i innos og utos. Hadde bare fisken bitt.


Her er det tydelig et tråkk som går over øya og ved neste elv ser jeg snart at det også her er en bro. Den ser spinkel ut den også, men ved nærmere ettersyn er det vaiere som er trukket under plankene. Likevel pumper det litt ekstra de få skrittene som skal til for å komme over på andre siden. Ikke var det rekkverk heller.


Jeg tar noen kast med stanga i oset her også, før jeg følger tråkket videre. Like over elva som kommer fra tjønnene oppunder østsiden av Urdalsknuten (1434 moh), den høyeste toppen i både Aust- og Vest-Agder(!) tar jeg av rimelig rett sørover. Jeg vil mot Gjuvvatnet i dag, men er usikker på terrenget foran meg. Litt smånervøs begynner jeg snart klatringen oppover fjellet sør for Botnsvatnet. Det er ikke alltid lett å se på kartet hvordan terrenget virkelig er å ferdes i. Det kan bli både bratt og vått i dag er jeg ganske sikker på.


Jeg får etterhvert godt utsyn mot Botnsvatnet (Bossvatnet) som jeg har mer eller mindre rundet i løpet av formiddagen. Regnbygene kommer og går og vinden tar godt tak i høyden her oppe. Den samme vestavinden som har blåst noen dager nå. Jeg begynner å bli litt lei den.


En kongeørn tar av på hundre meters hold foran meg i det jeg bikker kanten. Jeg ser snart ned mot Gjuvvatnet i sør. Der skal det finnes bekkerøye har jeg lest. Jeg må prøve noen kast der nede, bare jeg kommer ned. Jeg ser ikke helt hvor. På kartet er det kanskje sikrest å gå helt opp til utoset til Botnsvatnet.


På den toppen nærmest og rett vest for 1081-tønna får jeg et godt oversyn av terrenget foran meg. På kartet kunne det nemlig se greit ut å følge ryggen på nordsiden av 1081-tjønna, men fra her jeg står nå kan det se like greit ut å gå på sørsiden av tjønna. En ikke for bratt rygg vil kunne ta meg opp på Tangevadsheii som jeg må over for å komme til utoset jeg må over. Om jeg kommer over da?


Nordecas kart som jeg bruker angir ikke noen bro over elva mellom Botnsvatnet og Gjuvvatnet. Jeg er litt rådvill der jeg står på toppen og speider. Litt usikker på hvordan dette skal gå.


Det går fint ned mot 1081-tjønna. Vurderer litt om jeg skal gå de hundre meterne bort å prøve noen kast, men slår det fra meg. Trolig fiskeløst. Jeg er i et område som ble hardt rammet av sur nedbør og det er ikke alle vann som er kalket  og fisk satt ut. I vannene jeg har fisket i så langt er dette gjort vet jeg, men denne tjønna er jeg litt mer tvilene til. Kanskje burde jeg har prøvd?


Ute på kanten, rett sør for 1081-tjønna, ser jeg rett ned på Gjuvvatnet der nede og hyttene på Gjuvasslega, der hvor elva fra Botnsvatnet kommer ut i Gjuvvatnet. Det er god vannføring og noen bro ser jeg ikke der nede. Dette lover ikke godt. Hvordan det er lenger opp i elva ser jeg ikke fra her jeg står.

Gjuvvassåni og Gjuvvatnet


Jeg tar en pause og slenger av meg sekken litt. Jeg må kikke litt. Går det an å komme ned til Gjuvvatnet herfra, fra der jeg står? Det er styggbratt nedover, men det kan vel gå? Det er en sjanse å ta nemlig på flere vis. Er det bro lenger oppe i Gjuvassåni så ville jeg gått lenger oppover over fjellet for å krysse over på elva der, men er det ikke, så er det like greit å gå ned her hvor jeg er nå, hvis det er mulig. Elva må jo vades uansett da hvis det ikke er bro.

Jeg prøver rett nedover mot Gjuvvatnet. Det er skikkelig bratt, men det vokser lyng, gras og bregner nedover så jeg vil få fotfeste, men likevel en sjanse å ta. Jeg kan gå meg fast også.

Det går heldigvis bra, men jeg tar meg flere ganger nedover å angre på turen ned. Det var styggbratt og én plass måtte jeg ha av sekken og la meg skli ned en kort skrent for så å strekke meg opp etter sekken igjen. Det fungerte det, men det var ikke moro. Lengst ned var også steinura utrivelig, men jeg tok det svært med ro. Rimelig sliten ble det en lengre pause borte ved oset.


For ikke å gjøre historien for lang så vadet jeg Gjuvassåni like ovenfor oset. Det var virkelig utrivelig kan jeg love. Jeg lette lenge etter noe som kunne være en vadestav, men endte med fiskestanga, og det er ikke den beste løsningen, men det er bedre en ingenting. Slipperser er heller ikke ideelt å vade med i stri elv. Der er crocs langt bedre, men de lå igjen i bilen.

Strømmen var skikkelig stri på det dypeste og det var like før et par ganger der at jeg nesten mistet fotfeste på glatte steiner. Jeg ville nok ikke blitt annet enn kald og fryktelig våt hadde jeg ramla der og drevet litt ut i oset. Der ville jeg nok fått fotfeste igjen antar jeg. Det var ikke gøy i det hele tatt.

 Flott ved Gjuvvatnet. Jeg kom ned fjellsiden i bakgrunnen

Jeg får ned pulsen igjen på benken i hytteveggen på hytta nærmest oset. Å vade strie elver er virkelig ekstremsport. Fin hytte forresten her øverst ved Gjuvvatnet. Kastene med stanga jeg tok i vannet gav ikke resultat. Det ble ikke mange kast. Den kalde vestavinden hadde jeg midt i mot. Opplevde forresten mye bibio i terrenget nord for vannet. Russerflue. Det ville jo være nedtur igjen, skulle det bli skikkelig sverming og vakfest når jeg har glemt fluesnella til fluestanga. Har opplevd det før.


Langs Gjuvvatnet går det merka sti nedover. Jeg venter at den skal ta opp i terrenget etterhvert retning Grønelifjellet, men det får jeg ikke med meg. På ett eller annet vis mister jeg stidelet og jeg har fulgt stien, eller tråkket som går nedover langs vannet mot utoset. Det er ikke verre enn at jeg krysser oppover lia til jeg treffer den merka stien igjen. Det blåser godt på toppen av skaret før terrenget faller nedover mot Risåni og Rosskreppfjorden.


Endelig mål for dagen er et av småtjønnene lengst ned i Risåni, like oppstrøms Rosskreppfjorden. Bare jeg kommer over elva da?


Jeg må faktisk vade IGJEN. Det ser heldigvis ikke dypere ut enn at det kan gå rimelig bra selv med fjellstøvlene på. Buksa blir strammet godt rundt støvlene og i tillegg setter jeg på en kraftig gummistrikk på begge. Er jeg raskt over går det normalt greit.


Igjen får jeg en uggen opplevelse midt i elva. Jeg kneler nesten uti der og mister nesten fotfestet. Det går bra heldigvis, men fikk hjertet i halsen og hadde vann langt opp på låret. Redd en stund for at bukselomma ble fylt med vann. Der er jo kameraet. Det også gikk bra. Da jeg er over ser jeg at jeg har valgt feil spor over elva. Rett nedenfor er det litt grunnere hele veien over. Det var der jeg skulle ha gått ser jeg.


Rosskreppfjorden er en stor regulert innsjø, over en mil lang, som strekker seg fra Suleskardveien i sør og helt opp hit hvor jeg er nå. I sin tid ble det satt ut bekkerøye her og denne har spredd seg litt opp i vassdragene rundt. Bekkerøya takler surere vann enn ørreten og ble derfor satt ut mange plasser tidligere der ørreten var forsvunnet. I dag er bekkerøya svartelistet og man ønsker ikke videre spredning. Det er helt riktig, men fisken er en god matfisk og får jeg den på kroken så blir den spist.


Det er tydelig å se at Rosskreppfjorden ikke er full. Ennå noen meter igjen. Det er ikke noe pent syn slikt synes jeg. Man ser virkelig hvordan alt er vasket rent langs reguleringssonen.

På vei ned Grønlifjellet på andre siden så jeg mulig teltplass ved tjønn nummer 2 oppstrøms Rosskreppfjorden. Jeg fisker meg oppover.

Joda, jeg finner en finfin teltplass akkurat der jeg fra andre siden så muligheten. Teltet er snart oppe etter en lang etappe i dag som har tatt på både fysisk og psykisk. Hele tre vadinger ble det. Det var ikke akkurat planlagt.


Det blir endelig fisk i panna på kvelden. En fin 3-hektos ørret tar sluken i innoset ved tjønna jeg telter. Skikkelig sprek. Ikke lenge etter mister jeg en fisk i utoset og den var større, flere hekto større. Høyt i været ristet den av seg sluken. Kunne se ut som en bekkerøye faktisk, men sikker er jeg ikke. Litt ergerlig, men fiskemiddagen var reddet med ørreten.

 Rundt 3 hektos ørret fra Risåni


Det blir ikke mer fisk eller kjenning med fisk enn det jeg får denne kvelden. Det gjør jo forsåvidt ingenting. Middagsfisken ble jo sikret. Regnbygene som kommer inn fra vest gjør også til at boka leses ut i løpet av kvelden. Den kan legges igjen på Svartenuthytta i morgen. Det er forresten den boka som er filmatisert i TV-serien "Band of Brothers". TV-serien har jeg jo sett, men boka inneholder litt mer. Anbefales!


Det er knappe to kilometer i luftlinje fra teltplassen min og jeg ser snart hytta der jeg fisker meg oppover vassdraget. Det blir ikke noe fisk i de to tjønnene nedstrøms hytta og jeg tar en kaffekopp og proviantstopp på Svartenuthytta.

Inne treffer jeg på trivelige dansker som har fisket seg ned hit fra Bossbu i går. Nå skal de bli her en natt til og fiske i tjønnene rundt hytta. De kan fortelle om mye steikefisk og i det største Auguntjønna, lenger opp langs T-stien, mistet de en litt større også. Dit er også mitt mål i dag og da lover jo akkurat den opplysningen godt.

Det blir både en og to kaffekopper på Svartenuthytta. Fra proviantlageret handles en pakke Bixit-kjeks, en tomatsuppe + både et par solbærtoddy og noen kakaoposer. Ellers har jeg det jeg trenger ennå i sekken.


Jeg følger vassdraget videre oppover og fisker meg fra tjønn til tjønn. Det blir et par stykker i det ene tjønnet som settes ut igjen. Fin fisk og i godt hold, likevel litt tidlig å ta steikefisken.


I innoset i et av tjønnene jeg fisker meg langs tar det tungt i andre enden plutselig. Dette er ikke minstemann i vannet kjenner jeg. Den vil heller ikke mot land med det første og gjør fine utras. Jeg får av meg ryggsekken mens jeg kjører fisken, og får nesten til og med av meg buksa(!!). Jeg tar nemlig å løsner feil spenne da jeg i kampens hete vil ha av meg sekken. Beltespenna til buksa og spenna til hoftebeltet på sekken er ganske like og med litt høy puls og med en hånd så er det beltespenna som feilaktig åpnes. Det medfører at jeg står rimelig breibeint og kjører fisk så ikke buksa skal falle av. Det må ha vært litt av et syn kan jeg tenke meg.


Jeg får, breibeint, fisken inn til land etterhvert og med tommel og pekefinger godt plantet over nakken og inn i gjellene er fisken effektivt på land. Middagsfisken er reddet og beltespenna kan igjen holde buksa oppe.


En blank kilo veier ørreten. Det er jo knallbra! Ikke den feiteste i sommer, men middag skal den bli likevel. I fiskesuppa i kveld er planen. Den tok Aura Flake-sluken i rød og kobber, 12g.

I neste vann mister jeg en fin ørret også, men denne er ikke så stor, likevel er fisken utrolig sprek og er mange ganger høyt opp i lufta før den får ristet av seg sluken. Det gjør jo ingenting. Jeg har nok mat i dag.



Over fjellet mot Auguntjørnin som er dagens mål kommer jeg over små felt med mye modne molter. Det er herlig og det blir noen munnfuller.

Fjellbjørkene finner solid støtte her oppe

 Her har en storkar vært

Russerfluene har seg i mosen

Gult i gult

 En god håndfull molter

Full av molter

Endelig ser jeg ned på Auguntjørnin som er de øverste vannene i Risånivassdraget. Stien mellom Svartenuthytta og Bossbu går på nordsiden av vannene her, til venstre i bildet nedenfor. På kartet har jeg sett meg ut teltplass på eidet mellom de to store tjønnene, gjerne kort fra bekken mellom vannene. Der må det jo være en bra fiskeplass.


Joda, på eidet finner jeg en teltplass nesten akkurat der jeg så for meg på kartet. Vinden tar likevel godt her, der den kommer inn fra sørvest, oppover dalen. Teltet står støtt.


Kilosørreten gjøres opp og klargjøres for både fiskesuppe og steiking. Først til fiskesuppa. Det skal bli godt med mat snart.

Finfin kvalitet

 Klargjort til middag og kvelds


Etter en mektig Lofoten fiskesuppe med fjellørret, så forsøker jeg fiskestanga i Auguntjørni kort fra teltet. Det går ikke mange kastene før det er fisk på. To hekto kanskje? Kort etter er en ny på, nesten tre hekto antar jeg denne er. Alle får svømme ut igjen, men kanskje burde det heller vært kultivert litt her. Samme er det i vannet nedstrøms. Litt gode gyteforhold her i disse vannene kanskje?


Værmeldingen jeg såvidt får inn på radioen ti på ni på kvelden er ikke positiv. Et lavtrykk er på denne vei. Langtidsvarselet jeg så før jeg dro til fjells kunne også antyde noe slikt, men et langtidsvarsel er jo ikke 100%. Nå var varselet sikrere.

Jeg hadde tenkt meg to netter her ved Auguntjørni, men både værvarslet og litt for småfallen fisk fristet heller å dra videre. Helt ned til bilen. En tørr hytte på Sørlandet er bedre å oppholde seg i enn et telt i det været som i følge varselet var på vei.


Onsdag morgen våkner jeg til solskinn, varmt telt og blikkstille vann. En masse vak utover den blanke vannflaten viser at her er det mye fisk, og nok for mye.

Jeg er tidlig avgårde. Vurderte en stund å gå via Bossbu, men da måtte jeg også gå mer i egne spor på vei nedover igjen mot bilen. Det er jo ikke så spennende. Jeg velger heller å ta mer østover forbi Melrakkløkin og Melrakkvatnet og derfra nordover mot T-stien via Nedre Krokvatnet. Da får jeg sett mer nytt land før jeg igjen treffer den merka stien.

 Alt pakket og klart for avgang

Auguntjørni øverst i Risånivassdraget

I en av de små bekkene som renner ned i det store Auguntjønna ser jeg plutselig noe som ikke naturlig hører hjemme her, men heller viser hvorfor det er fisk i vassdraget. Her er det nemlig lagt ut skjellsand som endel av restaureringen. Dette er sikkert også gjort flere steder her i området. Bra jobba!

Skjellsand på bunnen i bekken


Det første tjønnet i Melrakkløkin, småvannene nedstrøms Melrakkvatnet, er det fisk på ganske fort. Ingen stor, men i godt hold. Da er det fisk her også noterer jeg meg. Det slår meg også plutselig om jeg har lov å fiske her. Jeg husker ikke helt det fra fiskekartet jeg kikket på da jeg betalte Vafa-kortet. Vel, den dårlige samvittigheten griper meg ikke veldig, men usikker ble jeg. Jeg tar likevel noen flere kast høyere opp i vassdraget, dog uten kjenning hverken av fisk eller dårlig samvittighet.

 Melrakkløkin sett sørvestover

Øverst i Melrakkløkin

Innerst og ovenfor Melrakkvatnet tar jeg en "timinutter" i lyngen. Kaldt vann og Raw Bite vil gi meg energien jeg trenger for kilometerne over til Nedre Krokvatnet i nord. På kartet ser jeg riktignok inntegnet en sti som kunne tatt meg ned fra fjellet, men den ser svært bratt ut siste kilometerne ned. Jeg velger det trygge, mot nord, mot T-stien jeg kjenner der.

Pause ved Melrakkvatnet 1109 moh

I det jeg runder kanten av en morenrygg så "lever" plutselig grusen rundt meg. Pipelydene forteller meg raskt hva som er på ferde. Jeg har overrasket et kull med fjellrype. Rypemor er lettere å se og lokker kyllingene med seg oppover moreneryggen. Artig å se, men jeg er raskt videre for ikke å forstyrre for mye. I går så jeg også et svært lirypekull lenger ned langs vassdraget. Sikkert ti-tolv flygedyktige kyllinger i det kullet. Det vil nok gå en uke og to før disse små her er flygedyktige antar jeg.

Fjellrypemor er synlig mot den lyse himmelen

Fjellrypekylling


Snart ser jeg ned på Nedre Krokvatnet, vannet der jeg hadde første teltnatt denne turen. Nede ved vannet hiver jeg sekken og tar en fiskepause. Det skal nok finnes fisk her, men overbefolket er det langtfra, det er sikkert. Hadde vært artig å høre om kvaliteten på fisken i dette spennende vannet. Noen som vet? Send meg gjerne en mail.

 Nedre Krokvatnet

Etter den resultatløse fiskepausen finner jeg ut at jeg vil gå via Svarvartjørn og forbi Svarvarnuten mot T-stien. Da slipper jeg unna enda mer av T-stien jeg har gått tidligere på turen.

 Nedre Krokvatnet og bekken fra Svarvartjørn

Oppe ved Svarvartjørn fisker jeg meg langs nordbredden og inn i vika lengst nord. Tviler vel på at det er fisk her, men kan jo ikke gå forbi uten å prøve.

I skaret nord for tjønna tar jeg en ny pause og hiver innpå to paracet og en Raw Bit. Har kjent litt vondt i høyre hæl de siste timene og nå venter snart de tøffe kilometerne ned mot bilen. Det er litt forebyggende.

Svarvartjønn 1190 moh og Svarvarnuten 1378 moh

Med den markerte og høye Svarvarnuten på 1378 meter over havet til høyre for meg og snart bak, så ser jeg T-stien nede i bakkene etterhvert. Topptur til Svarvarnuten er populært har jeg hørt og Stavskarhytta er et godt utgangspunkt. Toppen frister ikke meg, men jeg ser to stykker som er på vei oppover like før jeg når ned på T-stien.

 Fjelljamne?

 T-stien går der nede

Det er tydelig at været er i endring og det mørkner i sørøst. Det er derfra regnværet kommer som er meldt. Godt derfor å være nede på merka sti egentlig.

Stavskarhytte der nede og Svarvarnuten til høyre

Jeg stopper ikke ved Stavskarhytta denne gang, men raser forbi. Jeg vil så nærme bilen som mulig før regnet treffer meg. 

 Fin T-sti ved Rennevatnet


Langs Rennevatnet treffer de første dråpene meg i ansiktet. 5 kilometer igjen ned. Over meg, flere ganger videre nedover, er det helikoptertransport som foregår opp og ned fra fjellet, sikkert fra Bossbu og den gamle brua som fraktes ned. Nå er det ny bru på plass der oppe.


I det jeg ser nedover mot Berg kommer regnet i strie strømmer. Jeg kommer til å bli søkke våt, akkurat som den første dagen på turen. Skal bli godt med tak over hodet da til kvelden.


Det er mange bløte partier på stien de siste kilometerne og her kunne det nok med fordel blitt lagt ut klopper. Min anbefaling, men det er vel et kostnadsspørsmål vil jeg tro, som med alt annet.

Tilbakeblikk oppover mot Svarvarnuten i tåka. Ser du helikopteret?

Endelig nede på Berg og ved bilen igjen er jeg som ventet søkke våt. Godt da med tørt skift i bilen. En kattevask også er greit.

Oppsummert har denne turen vært flott, tross litt mye fuktig vær og vind. Litt mer fiskebett og pen fisk hadde gjort seg, men kilosørreten berget jo det meste der egentlig. Landskapet og naturen, terrenget og vassdragene var en opplevelse. Litt halvveis vestlandsk og halvveis østlandsk fjellandskap, litt av begge deler. Fascinerende. Så er det jo i bunn og grunn flott at de har fått fisken tilbake i mange vann der oppe. Det trekker jo på slike som meg.

Hytta frister og kanskje en makrell og to fra svabergene. Det er neste mål. Noen netter under tak er heller ikke å forakte. Jeg raser snart nedover Setesdalen på riksvei 9.

PS. Klikk på bildene for større versjon. 

6 kommentarer:

Kjell Gunnar Klaksvik sa...

Knall rapport, som vanlig, fra et spennende område. Kilosfisk er verdt både regn, vadinger og småfisk ;-)

Miamaria Padlemia sa...

Det er vel storskarven vanligvis når en skarv har hvitt på seg. Denne siden er ganske ok for å lese mer om det:
http://data.artsdatabanken.no/Pages/186784

Den brua så for øvrig passe suspekt ut. Tror jeg hadde ålet meg over den…

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Ja, du har sikkert rett. Trolig en ungfugl da, kanskje, siden den er litt lys i buken.

Takk for tilbakemelding :)

Torbjørg Nomeland Uppstad sa...

Flotte bilete frå flotte Setesdal vesthei! Me har hytte med Sandvatn, ikkje langt i frå Melrakk. Gama å lese :)

Rolf Espeland sa...

Angående skarven i Nutevatnet så er sannsynligvis dette en "mellomskarv". Dette er en underart av storskarv som de siste årene har blitt vanligere og vanligere i våre vann og vassdrag i innlandet.

http://dronte.fuglar.no/galleri/spesial/20050901.php

Den har vandret inn fra nord i Europa og noen plasser kan det se ut som at den tar godt for seg av fiskebestandene.

http://www.njff.no/nyheter/Sider/Mellomskarv-gj%C3%B8r-store-innhogg.aspx

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelige og nyttige tilbakemeldinger på blogginnlegget! :)

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.