mandag 28. juli 2014

Øvre Pasvik nasjonalpark


Første turmål på sommerens nordkalotturne var nettopp denne nasjonalparken lengst sør i den lange Pasvikdalen. Omtrent ti mil sør for Kirkenes er inngangen til parken. Jeg ankom tidlig ettermiddag mandag 16. juni, så å si som planlagt. En ukes tid var planen å tilbringe her inne.

Det sto to biler på parkeringsplassen ved parkgrensen nord for Sortbrysttjern da jeg parkerte. En lang kjøretur på nesten tre dager og to netter skulle bli godt å få ut av kroppen. Jeg tok meg god tid med å få pakket alt jeg ville ha med. Mye var ferdigpakket i sekken allerede, men en del mat, blant annet ferskvarer måtte også få plass. Det skulle nemlig ikke bli mange bæringer på denne turen og da er det fint å kunne godte seg litt med noe annet en bare tørrmat. Både bacon og pølser var med, sammen med litt brødmat.

 Snart framme etter 255 mil på veien

 Ikke beste standarden på grusveien inn til nasjonalparken

 Bilen parkert ved parkgrensen

Etter halvannen times arbeid var Ally på vannet endelig, ferdig pakket og klar. Kursen ble satt sørover i nasjonalparken, ned i sørenden av Sortbrysttjern for første bæring.

 Ally pakket og klar ved Sortbrystjern

Gråværet kommer inn fra nordvest over Sortbrysttjern

Det tok ikke mange padletakene før jeg merket at vinden tiltok i styrke og gråværet kom innover fra nordvest. Så lenge vinden ikke kom i mot skulle det gå greit, men likevel ble det kjølig nok.

Både regn, hagl og sluddbyger angrep fra nordvest de kilometerne Sortbrysttjern utgjør. Jeg frøys ikke under overfarten, men jeg skulle ikke sitte lenge i ro før kulda likevel kom krypende. Det gjaldt å holde seg i aktivitet og ikke slutte å padle.

Bæringen opp til Tørrfurutjern oppstrøms gikk greit, men føltes tung. Første bæring denne sommeren tross alt. Da merkes det. Jeg klarte det i to omganger. Først ryggsekk og utstyr, så Ally. Jeg fulgte stien som går til Ellenkoia. Den er tydelig å følge og går langs østsiden av vannene her.

 Snøbyger over Tørrfurutjern

På Tørrfurutjern kom snøbygene tettere og kaldere. Det kunne ikke være langt unna frysepunktet slo det meg. Brukte ikke lang tid over og jeg klarte å kjempe meg gjennom den lille strømmen også slik at jeg kom opp i den store kulpen lengst sør i Tørrfurutjern. Da ble bæringen opp i Ellenvatnet litt kortere.

Endelig på Ellenvatnet fikk jeg vinden mer i ryggen og det gikk radig bort til Ellenkoia som jeg snart fikk øye på i snøbygene, inne mellom trærne. Iskald og våt fikk jeg dratt kanoen opp på land ved koia og småløp bort til koia for å komme fort i hus.

Ellenkoia skimtes

Fem trøtte tryner møter meg da jeg åpner døra til Ellenkoia. «Hola!» Det er fem kamerater fra Spania som pauser i koia. Nei, fra Catalonia, får jeg raskt beskjed om, da jeg omtaler dem som spanjoler. Jeg må ikke komme her å kalle dem «spanjoler» nemlig. Det vil de ha seg frabedt, forteller de smilene. De er nøye på det disse karene. Nå tok de seg en pause i Ellenkoia i uværet før de skulle tilbake til parkeringsplassen hvor de hadde leiren sin. De forteller at de fløy til Rovaniemi og leide bil der for turen opp til Pasvik. Karene er naturfotografer, biologer og ornitologer. Det blir noen hyggelige timer i selskap med de trivelige catalonerne. Utenfor, da de er klare til å dra videre, får vi tatt et gruppebilde. Skal si det var trivelige karer. Hola Catalonia!

Trivelige karer fra Catalonia og en turblogger. Foto: Carles Martorell

Det blir stille i koia etter at karene har dratt. Jeg får hengt opp alt vått etter turen hit og fyrt godt i ovnen. Utover kvelden klarner det også opp ute og vinden roer seg. Fiskestanga blir montert og et par små harr blir kveldens resultat. Jeg koker meg en kjele kaffe på bål utenfor koia og nyter noen kveldstimer med bare å være tilstede denne første kvelden her. Midnattsola blir foreviget for første gang på turen. Storlommen gir lyd fra seg ute på vannet. Det gir meg den riktige stemningen før horisontalen inntas i Ellenkoia seint på natta.

 Kaffe på bål utpå kvelden ved Ellenkoia

Midnattsola foreviget

Jeg våkner til bra vær ute. Får i meg litt mat og ryddet etter meg i koia. En hilsen i hytteboka blir det også fra undertegnede. Der er det gjort en god jobb ser jeg. En pen haug med hyttebøker er tatt vare på fra mange år tilbake. Hyggelig lesning og artig å finne både kjentfolk, kjenninger og kjendiser der.

Sørover på Ellenvatnet

Fin leirplass sør på vestbredden av Ellenvatnet

På vannet legger jeg i vei sørover med vinden i ryggen. Jeg vil finne meg en leirplass for et par dager. Er innom noen øyer og holmer, men blir ikke fornøyd. Endelig finner jeg en ok teltplass på et lite nes sør på vestbredden av Ellenvatnet. Her er det og fint å fiske fra tuppen av neset. Ellenvatnet er grunt mange plasser, men akkurat fra dette neset ser jeg at jeg kan få litt dybde på sluken.

 Abboren beit villig

En periode sto de i kø for å bite på

Jeg får snart også fangst. Flere halvkilos abborer er snart i land, men alle får svømme ut igjen. Jeg har så mye mat med på denne turen at det ikke er videre nødvendig å spise fisk. Jeg får vente med det til jeg skal bære alt på ryggen. Jeg sloss også med en gjedde en stund, men den slår seg heldigvis av sluken helt inne ved land. Tipper rundt 4 kilos vekt på den.

De kjemper godt gjeddene

Danser med gjedder

Jeg får meg også et par timers middagslur i teltet på ettermiddagen. Trengte det ja, etter den lange turen i bil opp hit til herligheten.

Overalt på bakken rundt meg blomstrer den duftende Finnmarksporsen. Den er faktisk en Rhododendronart. En herlig sitrusduft fra planten synes jeg. Kanskje er det den som holder myggen litt på avstand her da. Jeg bruker ikke mye av myggmidlene jeg har med. Den fine brisen som kommer nordvestfra er vel også medvirkende til den sparsomme myggplagen. Jeg nyter det.

Finnmarksporsen duftet godt

Etter frokost og kaffe pakkes sekken med alt utenom teltet og litt av maten som kan unnværes. Jeg vil til Finland! Det er nemlig ikke mange kilometerne til Pilolaporten fra her jeg har teltet mitt. Det er en grenseovergang i reingjerdet som følger hele finskegrensen. Der oppe ligger også koia med samme navn, Pilolaporten. Den vil jeg kikke innom og kanskje benytte som overnatting til natta. Den kalles også Pilolakoia.

Merkingen av Pilolastien på norsk side av grensen

Koia ligger så å si rett vest for leirplassen min snaue to kilometer unna. Det tar meg ikke lange tiden før jeg er oppe på stien som kommer fra Ellenkoia. Jeg merker meg at denne ikke i det hele tatt er avmerket på Nordecas kart over Øvre Pasvik. Ganske pussig synes jeg. Statens naturoppsyn har i allefall merket stien godt med lyseblå plankebiter som er hengt opp i busker og trær. Du går deg ikke vill her. Jeg finner ut at merkingen er en del av samarbeidet med Finland om stien her som man kan følge helt sør mot Nellim ved Enaresjøen. Pilolastien kalles den. 

 Infoboksen forteller om lynnedslag i furutreet

Tydelige spor etter lynnedlaget i furutret langs stien til Pilolaporten

Her på norsk side er det også satt opp fine informasjonsbokser, som en natursti. Jeg kikker på flere av dem. En slags tilrettelegging jeg i grunnen ikke har så mye i mot. Noen klopper er også lagt ut over noen myrer her like før koia dukker opp mellom trærne. Helt greit spør du meg. Det sparer terrenget for mye slitasje.

 Klopper over myra like før Pilolaportkoia

Pilolaportkoia

Pilolaportkoia er ikke store hytta, men den har likevel ganske høy standard. Her er det i motsetning til Ellenkoia også gassbluss. Fire køyer er det og en bra vedovn.

Jeg tar meg en liten stopp her i koia og blar litt i hytteboka. Jaggu har det ikke vært bjørn utenfor her ganske nylig. Uka før er det en utlending som i hytteboka skriver at han så bjørn like ved hytta. Noen har virkelig flaks altså! Skulle ønske det var meg.

Heldiggrisen fikk se bjørn utenfor koia!

Det er ikke mange meterne bort til grensegjerdet fra koia. Snart er jeg over i Finland og følger grensen på finsk side nordover. Det ligger nemlig et par små vann i den retningen som jeg vil forsøke sluken i. Det ene heter også Taimenjärvi og jeg har lært at «Taimen» betyr ørret på finsk. Kanskje er det mulighet for ørretfangst der? Jeg har sesongkort for hele Lapplands län i lomma og det bør jeg jo benytte når jeg er så nærme Finland som jeg er her i Pasvik. Senere skal det jo også benyttes lenger inn i Vätsäri ødemarksområde som jeg jo faktisk befinner meg i allerede her på finsk side.

 Pilolaporten

 Finland til venstre, Norge til høyre

Nordover langs grensegjerdet på finsk side

Etter knappe to kilometer langs grensegjerdet skimter jeg første tjønnet mellom trærne. Det er Ruohojärvi. Jeg fisker meg mot utoset, men det virker rimelig dødt her. Kan virke fisketomt. Er det fisk uti der så er det vel trolig abbor.

Resultatløst fiske i Ruohojärvi

Vannet like nedstrøms er litt større og strekker seg også over grensen og inn i Norge. På finsk side heter det Iisakinjärvi og på norsk side, Isakvatnet. Det eneste livet her er noen andefugler som tar til vingene da jeg tar første kastet i innoset. Det virker ganske dødt det her også, men det er langt større dette vannet enn det første jeg forsøkte. Sannsynligheten for fiskeinnhold her er nok større. Disse to vannene drenerer ned på norsk side til vannene nordvest for Ellenvatnet.

Etter en ti minutters fiskestopp her uten kjenning tar jeg kompasskurs vestover. Det er ingen stier inne i skogene her og det er litt uoversiktelig synes jeg. Tryggere da å stole på kompasset. Det er en god kilometer til Taimenjärvi. Terrenget inne i skogen her er ikke det letteste å orientere i finner jeg ut. Det blir litt sikksakk her og der og det dukker også opp små tjønner som jeg ikke finner på kartet. Likevel så vet jeg at å holde rett vest så blir det ikke feil. Snart ser jeg også et større vann mellom trærne. Ørretvannet.

Taimenjärvi

Joda, jeg ser noen vak på vannflaten, men slukutvalget mitt er de lite interessert i. Kan ikke se om det er ørret. Trolig er det mest sannsynlig harr. Etter en halvtimes tid gir jeg opp Taimenjärvi. Det er et fint vann dette og den friske brisen holder plagsomme insekter borte. Fin turdag i skogen er det uansett.

 Pussig sopp (Sandmorkel) som vokste midt i tråkket jeg fulgte mot Piilola

Tyvijärvi dukker opp der borte

Kursen legges sørvestover mot Tyvijärvi, men det gir heller ingen fangst. Ser heller ikke tegn til fisk der. Det er stille i skogen her og det virker øde. Er nok ikke så fryktelig mange som vandrer akkurat i dette området jeg er i nå gjennom året. Mest sannsynlig finnene som har hytter der ødemarksgården Piilola ligger. De ser jeg snart gjennom trærne. Et par koier som tydelig brukes av noen og en nyere hytte og to, litt sørforbi i skogen. 

 Nammajärvi

 Piilola

Piilola autiotupa

Over bekken sør for Piilola finner jeg den åpne koia som på det finske kartet er merket «Piilola autiotupa». Denne koia ligger langs stien som kommer fra Pilolaporten. Koia er litt større en den på norsk side, men inneholder de samme fasiliteter, også gassbluss. Jeg merker meg også at stien som i terrenget her er tydelig merket og synlig ikke er å finne på finsk kartverk heller som jo ellers er nøyaktige og detaljerte i motsetning til norske Nordecas. Det kan da ikke være så nytt dette? 

Utenfor på veggen henger info om Piilola-stien som er et samarbeid mellom Norge og Finland i forbindelse med at det er tilgrensende verneområder her. Til sammen kalles området i denne sammenheng for Pasvik-Inari Trilateral Park kan jeg lese på infotavla. Selve Piilolastien er til sammen 35 km fra Sortbrysttjern på norsk side til skogsveien og parkeringen på finsk side.

Noen kast i Nammajärvi

Jeg tar lunsj i koia her og en kaffekopp. Den er ikke så veldig mye i bruk ser jeg i hytteboka. Etter å ha fisket i det store Nammijärvi, fra brygga nedenfor koia, uten videre fiskelykke, tar jeg sekken på ryggen og følger stien mot norskegrensa igjen.

 Stien er godt merket på finsk side

Snart tilbake til Pilolaporten

Her på finsk side er merkingen enda mer tydelig. Blå her også, men her med blåmalte stokker som med jevne mellomrom er slått ned i bakken langs stien. De er lett synlige. Det er i grunnen lettgått terreng og ingen stigninger å snakke om her.

 Tilbake over grensen til Norge

Speider etter bjørn

En liten time etter stoppen i Piilola er jeg tilbake ved grensen og klatrer over. Jeg har ikke sett en sjel i hele dag. Det er helt øde her. Pilolakoia ligger akkurat som jeg forlot den i formiddag. Bestemmer meg for å ta natta her. Det er sein ettermiddag og teltet står trygt nede ved Ellenvatnet. Det er litt mer komfortabelt å ligge over her. Snart er det middag i koia. På kartet finner jeg ut at turen i dag har gitt meg 12-14 kilometer i beina og det med 20-kilos sekk på ryggen. Joda, fin trening det til den planlagte viddeturen om en ukes tid.

 Bacon og potetmos er kraftig kost

Småkjølig sommertemperatur på kvelden

Det er et par åpne koier inne i nasjonalparken her. Jeg vil besøke neste på lista i morgen bestemmer jeg meg for. Dit kan jeg padle.

Utpå formiddagen er jeg på vannet i Ally igjen. Kom ned fra Pilolakoia på morgenen og rev leiren. Med gråvær og vinden i ryggen padler jeg med gjennom Ellensundet og inn i Parvatnet. Jeg har en sluk hengende etter kanoen i Parvatnet. Den gir en liten harr som får svømme videre. Det er litt knotete å drive slik å dorge i vinden som blåser fra nordvest så jeg gir snart opp fisket på denne måten. 

 Gjennom Ellensundet mot Parvatnet

 Mot Grenseparvatnet

Grenseparvasshytta skimtes inne i skogen

På vei mot det trange sundet inn mot Grenseparvatnet, med brua over, ser jeg at det kan bli vanskelig å padle under. Det blir å trekke forbi på land de få meterne. I medvinden går det radig også på Grenseparvatnet og snart ser jeg ødekoia inne mellom trærne på land. Grenseparvasshytta.

Grenseparvasshytta

Det har ikke vært folk her på en stund ser jeg. Oppdager også fort at glassruta i ovnen er sprukket i et par biter og noen har forsøkt å tape dem sammen. Det er ikke særlig holdbart da jeg fyrer på kvelden. Med litt ståltråd jeg har med så får jeg holdt glassbitene i ruta noe bedre på plass. Jeg tar målene på ruta og vil ta kontakt med SNO slik at de kanskje kan få erstattet den. Jeg ser nemlig i hytteboka at det er nettopp to karer fra SNO som har montert ovnen sist vår.

Ris og chorizo til middag

Etter en smakfull ris og chorizo-middag med tilsatt, egentørket traktkantarell, så blir det litt fisking fra land i Grenseparvatn. Et par gjedder blir resultatet. Alle får friheten igjen. 

Noen kast med stanga nedenfor Grenseparvasshytta

 Gjedda var hissig

Den fikk friheten tilbake

Koia ligger godt i le for vinden som blåser frisk over nasjonalparken. Det er også noen dråper i lufta nå og da. Morgendagen blir inn i Skinnposevatnet er planen, som legges på kvelden, før jeg finner horisontalen i soveposen på brisken.

Rundt neset møtte jeg nordvesten

Det blåser og regner i det jeg legger ivei ut fra Grenseparvatnet. Vinden står nesten rett i mot på Parvatnet og jeg må ta skikkelig i med padleåra for å få nogenlunde framdrift på Ally. Det er friskt vær får en si. Jeg er uansett godt kledd. 

I sundet på vei inn i Skinnposevatnet får jeg vinden litt mer i ryggen og det går lettere. Jeg tar turen inn til koia som ligger nesten innerst i vannet her. Den er låst og forstår at det er oppsynet som benytter den her inne.

Fin leirplass ved Skinnposevatnet

På motsatt side av bukta for koia finner jeg en fin leirplass inne mellom furutrærne der. Plant og fint. Den store, gamle tarpen fra Helsport får jeg etter litt plunder hengt opp over teltet. Den gir fin takhøyde, le for vind og vær og også skygge skulle sola dukke opp. Nattestid vil den også dempe lyset en del. Alltid en fordel i nord det synes jeg. Nå er det gråvær og regn det meste av dagen. Likevel får jeg fyr på et lite middagsbål, dog ikke med kun én fyrstikk, men kanskje nesten ti(!). Jeg finner det nemlig rimelig trygt med et lite bål her så vått som det nå er i terrenget. 

Et lite middagsbål var trygt i regnværet

Fra land like ved leiren får jeg et par små harr på sluken på ettermiddagen. Som all annen fisk på denne turen svømmer de fremdeles rundt der, hvis ingen andre har fisket dem opp.

Treriksrøysa er et av målene mine her inne i Øvre Pasvik. En spesiell plass langs norskegrensa da både Russland og Finland møter Norge akkurat på det punktet. Derav også navnet «Treriksrøysa». Det mest spesielle er nok kanskje at står du akkurat på dette punktet befinner man seg også samtidig i 3 forskjellige tidssoner. Er klokka 12 i Norge når du står der, så er den 13 i Finland og 14 i Russland. Det finnes trolig ikke andre steder i verden der man kan oppleve nettopp det. Derfor må jeg dit!

Tidlig på morgenen er jeg i vei i Ally. Hun har fått en tikilos stein i baugen som ballast. Jeg har ikke mye med meg på denne turen til Treriksrøysa. Noen kjeks i anorakklommen, en liten kopp, en sjokolade, fotoutstyr, samt kart og kompass. Jeg kunne kanskje tatt med mobiltelefonen, men den glemte jeg i sekken i teltet.

Sørover fra Skinnposevatnet

Jeg får båret kanoen over til vannet sørforbi Skinnposevatnet. Det er navnløst på kartet og jeg vet ikke hva det heter. Kanskje noen som leser dette kan opplyse om det hvis de vet?

Fiskestanga er med og jeg dorger meg sørover. En liten abbor er all fangst underveis. Det er greit turvær og varmere enn i går. Helt sørøst i vannet, nærmest Treriksrøysa blir Ally lagt igjen på land og kompasskurs satt rett sør. Det er omtrent 3 km å gå gjennom skogen herfra. Småkupert og uoversiktelig finner jeg snart ut. Inne i skogen tar jeg opp et par storfugl her og der. Alle tiur. En kikk også på rester etter en skogbrann som må ha herjet her for mange år siden blir det også. Fascinerende. 

 Spor etter skogbrann

Spor etter skogbrann

Til tross for kart og kompass tuller jeg meg faktisk over en kilometer ut av kurs på vei mot det kjente grensepunktet. Kan du tenke deg! Man går seg ikke vill her for å si det slik, for før eller siden treffer man jo grensa, som jo er rimelig tydelig å se, står du der. Jeg treffer også til slutt finskegrensa, men langt nordvest for Treriksrøysa. Rimelig flaut akkurat det der synes jeg og usikker på om jeg bør fortelle slikt på bloggen.

Trasking langs grensegjerdet retning Treriksrøysa

Etter over en kilometers trasking langs grensegjerdet retning Treriksrøysa dukker den endelig opp. Her er det både grillplass, bord og benker, bålpanne og utedo. Jeg tar meg en god halvtime her. Obligatoriske bilder blir tatt. Jeg ser ingen mennesker her, men ser i loggboka i kassen ved røysa at det har vært tre vandrere innom tidligere i dag. Ellers ingen her. Men, jeg blir likevel observert merker jeg snart. Jeg hører nemlig tydelig lyder fra overvåkningskameraene på norsk side av grensen som zoomer meg inn da jeg tar mine «Treriksrøysbilder». Jeg tar selvsagt ikke runden rundt røysa som jo er strengt forbudt. Jeg er kun på norsk og finsk side av den.

 Ved Treriksrøysa

Fornøyd turblogger. Grensen til Russland i bakgrunnen

Til og med tilbake til kanoen driver jeg og virrer rundt i skogen her ute av kurs titt og ofte. En liten omvei blir det tydeligvis, men til slutt er jeg endelig tilbake ved Ally og er snart på vannet og retning nord til Skinnposevatnet. En flott tur til Treriksrøysa det der, men all den feilnavigeringen min burde jeg jo unngått. Flaut!

Utpå ettermiddagen river jeg leiren ved Skinnposevatnet og setter kursen nordover og ut på Ellenvatnet igjen. Der møter jeg kraftig nordøstlig vind og jeg blir en stund i tvil om jeg vil klare å komme meg nord til Ellenkoia i den vinden. Bølgene utpå de åpneste partiene av vannet er på grensen synes jeg. Det går likevel greit etter hvert og det meste av turen over vannet mot Ellenkoia får jeg lagt i le av holmer og øyer. Det er bare noen kortere partier jeg må slåss litt mot den kraftigste vinden og bølgene.

Over Ellenvatnet

Jeg kikker innom Ellenkoia og ser i hytteboka at der har det kun vært to besøk siden jeg var innom sist, i hvertfall besøk som har skrevet hilsen i boka. Jeg blir ikke lenge og legger snart i vei videre mot Tørrfurutjern, over det, og starter så den tyngste bæringen ned til Sortbrysttjern. Jeg vil legge meg i sørenden av det vannet til i morgen er planen. Under bæringen treffer jeg en franskmann. Første menneske jeg snakker med siden karene fra Catalonia faktisk. Franskmannen er svært ustødig i engelsk så det blir ikke lange praten, men han får i allefall fortalt at far hans har fått en stor gjedde i Bretagne en gang. Over ti kilo forstår jeg. Fint det.

Siste natt i Øvre Pasvik i sørenden av Sortbrysttjern

Det er en flott leirplass ved det ene innoset sør i Sortbrysttjern. Her får jeg snart opp teltet for siste natt i nasjonalparken. I morgen blir det sjarmøretappen over vannet til parkeringsplassen i andre enden og bilen der.

Siste landkjenning på turen i Øvre Pasvik nasjonalpark

De siste kilometerne av turen går knirkefritt over Sortbrysttjern. Bilen står akkurat som jeg forlot den. Jeg tar meg god tid til å pakke ned og demontere Ally og får alt utstyr inn i bilen igjen. Noe er også fuktig og vått og jeg får hengt litt av dette litt løst i bilen så det kanskje tørker litt mer. Så settes kursen mot Kirkenes. Jeg ser fram til en hotellnatt der og nyte litt av sivilisasjonens gleder. Fin kontrast det til dette villmarkslivet. Jeg nyter nemlig begge deler. Spesielt etter en flott tur som dette.

PS! Det er over 60 bilder i innlegget. Klikk på første bilde så kan du bla deg gjennom turen å se bildene i større versjon.

15 kommentarer:

Fjällripan sa...

Fina bilder o trevlig läsning från din tur!

aasfrid sa...

Flotte bilder fra turen. Fantastiske finnmark��

moroglillemannpåtur sa...

Litt av en tur du har hatt :) Mange flotte bilder, og noen kalde fornøyelser. Langt å dra for tur i vårt langstrakte land, men skjønner godt at du dro dit på eventyr. Alle flotte plasser og bortgjemte steder, øde plasser og flotte fiskevatn. Stilig med 3riksgrensa, den var virkelig verdt en tur. Takk for koselig lesing ;-)

ANITA sa...

Det var en fantastisk tur du har hatt!Flott lesning og fine bilder:)

Jill c",) sa...

Her har du virkelig hatt fullpakke på turen! Men man skal jo ha det på en skikkelig tur:)) Litt av alt:)
Men jammen godt å sitte i en koie for seg selv og la tanken vandre:))

Takk for kompliment på bloggen min. Ekstra stas når man får det av seriøse folk!! Men du er jo ganske så flink selv!!


Har du aldri tenkt på å bli hunde eier f.eks? Det hadde jo blitt en heldig hund:))

Ha en forsatt fin tur sommer:))

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelige kommentarer til blogginnlegget, damer! Blir nok ingen hund på meg, Jill. Har mer enn nok å passe på meg sjøl ;)

Anonym sa...

Oi for en tur! Kjempekos å lese turbloggen din som alltid :-)

mvh
torgeirsc
Torgeirsc

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelige ord, Torgeir! :)

Turblogg sa...

Artig lesing fra kjente trakter! :-) flotte bilder!

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for det! Du er jo mye skyld i den turen her :)

Anders Eriksen sa...

Helt fantastisk tur Bjarne. Hr lest enne noen ganger nå. Pasvikskogene er en av mine store favoritter!

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Det blir nok tilbake en gang på denne karen også skal du se. Et flott område! :)

Rolf Espeland sa...

Det er over 30 år siden jeg var her og voktet grensen mellom Norge og Russland og jeg har lengtet tilbake hver eneste dag siden.
Nå er familien informert om at en tur tilbake står høyt oppe på lista med ferieplaner.
Takk for fine bilder og tekst. Se ikke bort fra at jeg tar kontakt for eventuelle tips og råd.

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Et flott område dette. Ta gjerne kontakt. :)

Tom Berg sa...

Herlig lesning, gjenkjennelse faktor var stor, og kjenner det sitrer i hele kroppen, skal inn til Pasvik i slutten av December igjen!

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.