søndag 20. mai 2018

En siste tur opp i vårfjellet


Med fri en inneklemt fredag før pinse, og finvær meldt av meteorologene, ja da ble det igjen tur opp i nærfjellene. Kanskje den siste i vår?

Jeg kom meg relativt tidlig avgårde fra jobb og eksamensavviklingen der. Med egne elever oppe til matematikk skriftlig denne onsdagen før 17. mai, ja så var jeg svært så spent på hvordan det var gått med de, denne dagen, da jeg la i vei østover mot en ny fjelltur i vakre Etnefjellene.

De jeg fikk snakket med før jeg hastet til bilen, ja de var rimelig fornøyde med oppgavene. Det er jo ikke mer å si da.


14 grader var det da jeg forlot bilen, den eneste på parkeringsplassen onsdag ettermiddag, 16. mai. Det tydet på at det ikke ville bli fullt i fjellet kommende døgn i allefall. Jeg visste at Johnny ville komme seinere i kveld. Da ble vi to oppe ved fjellvannet.


Da jeg dro fra Haugesund blåste det kuling, men her inne var det mer en god bris. Det gav fin kjøling på vei oppover.


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært oppover her til nå, men det har blitt noen ja. Likevel så er det alltid spennende å gå stien innover og oppover hver gang.


Jeg ser aldri fram til den bratte kneika på vei opp, men den går overraskende fint den også i dag. Den kjølende vinden kan kanskje være en av årsakene til nettopp det.


Bitte litt av turen oppover går på DNTs berømte Gullruta i Etnefjellene. Her mellom Olalia Fjellstove og Løkjelsvatnhytta er det tørt og fint i terrenget nå.

Jeg tar meg tiden det tar oppover og det blir som alltid noen fotopauser med den fine utsikten.


En snøfonn og to må forseres før jeg endelig ser ned på fjellvannet jeg har vært så mange ganger. Med sikring i sekken, fikk jeg teltet opp å stå litt over fem. Den kraftige vinden fra nordvest var ikke helt å spøke med. Det gikk likevel greit. Litt erfaring har man med slikt etterhvert.

I åttetida er Johnny også på plass og får opp teltet sitt på sin vanlige plass. Det er hyggelig med selskap. I løpet av kvelden, i vinden, så får vi på land 5-6 litt vårtynne ørreter. Alle her tas opp i kultiveringsøyemed.

Tidlig 17. mai bråvåkner jeg av et øredøvende brak, som ljomer mellom fjellsidene. Jeg er sikker på at en snøskavel oppe i fjellsida har løsnet og er på vei ut i vannet. Teltet mitt er 75cm over vannflaten og to meter i fra. Jeg tenker tsunami!!


Neida, klokka er 7 og i tåka utenfor teltduken er det 17.-mai-salutten i Etne jeg hører, og som tåka bringer nært innpå. Det var jo endelig godt det var det. I noen sekunder der, var jeg sikker på at jeg måtte rømme teltet å komme meg høyere opp i terrenget. Gratulerer med dagen!

Johnny hadde flaggstang og flagg med til fjells

17.-maifeiringen blir noe dempet av den iskalde vinden fra nord som holder det gående hele nasjonaldagene. Bak steinen finner vi ofte le og tar kaffekoppen og noe litt sterkere for å holde varmen.


Det blir også fisket litt i løpet av dagen, men uten de store fangstene i vinden. Johnny ymtet frampå at han savnet fingervantene i den kalde vinden.


I kveldingen fikk vi varmet oss litt da jeg testet kvistbrenneren jeg hadde med. Det var Raphael Pedersen som på bloggen sin tipset meg om denne modellen. Den funket den, men vi hadde kanskje litt for god trekk der vi var. Vi brant fort opp kvistveden vi hadde samlet. Likevel en artig, liten sak som skal prøves mer på tur.


Utpå tidlig formiddag 18. mai legger vi i vei på en liten fjelltur, jeg og Johnny. Vi vil sjekke om isen er gått på noen tjønner ikke langt unna.


Joda, delvis var isen gått, og i et par av tjønnene var det fiskbart. Likevel ble det fiskemessig bomtur, men ornitologisk helklaff. To arter av rovfugl kom ganske tett på oss der vi satt og pauset.



Både fjellvåken (takk Jan Kåre!) og havørna fikk vi øyekontakt med. Det virket ikke som om ørna brydde seg særlig om ravnen som hang på.

At fjellvåken var på jakt var kanskje ikke så rart med utrolig mye spor etter smågnagere. En og annen død lemmen var å se. Nede i leiren hadde vi et par mus som pilte rundt i lyngen.


Tilbake ved fjellvannet vårt så ble det bortimot et tosifret antall ørreter på oss, men ingen større enn rundt to hekto store. De fleste vintertynne.

Utpå ettermiddagen dukket Frank opp. Han hadde med kald voksenbrus i sekken. Da er man alltid midtpunktet. Takk skal du ha!


Det blir en fin, men litt småkjølig kveld, selv om det stilner helt av etterhvert. Det blir fisking, juging og ikke-bare-kaffedrikking til etter solnedgang.


I det mørket senker seg så er det natta på alle tre ute på neset.


Pinseaften morgen er vi rimelig sløve. Varmen har lagt seg over fjellvannet vårt endelig, og det er deilig å bare ligge i horisontalen ute på berget, på liggeunderlaget og supe litt kaffe.


I tolvtida er vi likevel i vei til et annet fjellvann lenger sør. Der kan det gå fin fjellørret vet vi.

Vel framme så er sola steikende. Godt jeg husket å smøre meg med høy solfaktor i formiddag, ellers ville jeg få svi, garantert.


Frank får en liten tass på første kastet. Da lover det godt. Ikke lenge etter har jeg også en tass på. Her også ser vi at de er litt vårslanke. En tøff vinter må de ha hatt her oppe.


Vi fisker oss bortover langs nordbredden og det blir et par små ørreter til, men ingen tar vi på land.


Etter noen små timer her så bestemmer vi oss for å sette kursen høyere opp og sjekke tjønnene på andre siden. Det kan jo være at isen har gått der.


Det er bratt oppover og tungt i varmen, men det tar egentlig ikke lange tiden før vi er oppe på fjellkammen.


Her er det fantastisk utsikt sør og vestover og utover Haugalandet, der vi holder til, i det sivile.

Tjønnene er fiskbare, men det ligger litt is på et par av dem. Det er Johnny som får kontakt med fisken her.




En solid kubbe av en ørret er nemlig på hos Johnny. Den er i annet hold ja, enn de slipsene vi har fått tidligere på dagen. Den anslås til rundt 7 hekto stor, brei over ryggen og rund i buken. Den får svømme ut igjen etter noen bilder.

Vi mener vi ser en rev, et lite øyeblikk, der den springer over en fjellkam. Grålig i pelsen, liten som en katt mente Frank. Kan det ha vært en fjellrev, og helt her vest? Noen som vet om det er observert fjellrev i Etnefjellene i år? Mye smågnagere er jo godt nytt for denne arten. Jeg rakk ikke å få bilde av reven før den var borte.

Folgefonna langt der i nordøst

I sekstida er vi fornøyd og setter kursen mot leiren igjen. Vi har litt opp og ned før vi er framme der.


På veien tar vi opp en fjellrypestegg som hissig forteller hvem som er sjefen akkurat her.

Fjellrypesteggen viser hvem som er sjefen her


Det blir en forholdsvis rolig pinseaften på alle tre. Vi finner litt le for kveldstrekken bak den store steinen ved leiren. Vi er godt fornøyd med dagen og med mange kilometre i beina så er det helt greit å sitte i ro og nyte vårkvelden i leiren.

Vinden vi kjente på pinseaften har tatt seg opp pinsedag morgen. Den kommer litt i kast fra sør. Vi er alle tre fornøyd med oppholdet og er bestemt på å dra ned i dag. I titida er vi i vei.


Det går radig nedover med vinden i ryggen. Lenger ned så kjennes den heller ikke så kjølig lenger. En liten time bruker vi ned til parkeringsplassen, som nå er full av biler.


Nok en vellykket vårtur i nærfjellene er gjort i trivelig selskap. God trening også for kommende turer i år. Det er nemlig ikke så dumt å ha et lite grunnlag.

Nå blir det trolig ikke mer til fjells igjen før sommerturene. Neste helg blir det en liten sørlandstur i et nødvendig ærend. Etter det, ja så går det vel slag i slag til kursen settes mot Femundsmarka om en drøy måned. Likevel så skal jeg vel få til en liten tur eller to før det skjer.

Stay tuned!

søndag 13. mai 2018

Opp i vårfjellet


Tanken var å ta hele langhelga til fjells, men været torsdag ville det annerledes. Fredag morgen var jeg i allefall i vei østover for andre fjellturen i år.

Torsdag regnet vekk, som man sier, selv om jeg godt fikk utnyttet det været til en finfin fisketur. I vinter sto nemlig denne helga markert som en langhelg på kalenderen min, med avreise torsdag morgen, eller kanskje allerede onsdag ettermiddag.

Slik ble det ikke. Regnværet torsdag hadde jeg ikke lyst til å oppleve i fjellet. Fredag til søndag fikk det bli da.


I Etne får jeg gjort de siste innkjøpene bl.a. fiskekort for Midtre Etnefjell som er målet for helga. Ellers litt god frokost og et brød ble med. 2-3 kilometers gange til leir, da tar jeg gjerne med noen ekstra kilo i sekken.


Det er 14 grader i skyggen da jeg legger i vei fra bilen. Så og si vindstille. Dette blir garantert en fin dag tenker jeg på vei oppover grusveien mot Hjørnåsvatnet og forbi Røde Korshytta.


Det er ikke mye liv her oppe. Kun én bil på parkeringsplassen da jeg ankom. Ikke et menneske å se da jeg tar inn på stien til Strype.


I hele vår har jeg fulgt med på webkameraet til Etne Rødekors som er montert på hytta deres her ved Hjørnåsvatnet. Der har jeg sett snøsmeltingen fra dag til dag i området. Nå burde isen være gått inne i Strypeheiene.

En gjøk holder utkikk

Det er skikkelig sommerlig temperatur her inne i nesten 600 meters høyde. Det var greit å pakke ned vindjakka.

 Isen er gått på Grindheimsvatnet også



Jeg tar meg god tid innover og nyter fjellufta her like over tregrensa. Noen steder må jeg over snøfonnene. Ingen spor etter folk her i dag. Jeg setter de første i snøen.




Joda, isen har gått den oppe i Strype, kun noen isflak her og der ligger igjen og noen snøfonner i nordhellingene. Helt sikkert kaldt vann.


Jeg krysser bekken ved skiltet og legger rundt Strypetjødno til nordbredden. Der har jeg en fin teltplass fra sist jeg var her, for to år siden snart.

Teltet er oppe litt over 12. Knapt to meter fra bredden. Jeg kan fiske fra teltdøra hvis jeg vil. En glimrende teltplass i så måte. Med teltet oppe skal fjellivet nytes.


Jeg fisker i crocs fra nordbredden nær teltet en times tid, men uten kjenning. Vannet er iskaldt. Likevel ser jeg et vak og to. Fin fisk tydeligvis, men svært selektive. Det er jeg virkelig vant til her i vannet. Den tar ikke hva som helst her.


Det blir etterhvert mer lesing enn fisking utover ettermiddagen, men mellom kapitlene så blir det noen kast med stanga likevel.

Jeg monterer også opp fluestanga da et par vak jeg registrerer er kort fra land og innen min rekkevidde. Myggen min vil likevel ikke ørreten ha.


Radioen jeg kjøpte i fjor før fjellturene da er med og det er god DAB-dekning i området her.



Det er ikke mye liv å se her oppe av folk, et par stykker riktignok som er på dagstur ser det ut som, samt en kar med ryggsekk som tar ned til Osatjørna. Han dukker opp seinere med fiskestanga og det viser seg at det er Per, som jeg har hatt litt kontakt med på mail for kort tid siden. Vi får en hyggelig prat på kvelden.


Sola forsvinner bak fjellet i nordvest i nitiden. Det er helt stille inntil rypesteggene begynner å "snakke sammen" over vannet. Gjøken nede i lia mot Hjørnåsvatnet stemmer i, og en orrhane eller to starter litt med buldringen på ei myr ikke langt unna. Herlig vårstemning.


Noen fiskefangst har det ikke blitt i dag i det jeg zipper igjen sommerposen i teltet. Teltdøra lar jeg stå åpen. Det er jo ingen insekter nå på denne tiden av året.

Morgenstemning i Strype


Rundt sju er sola over kammen i øst og starter oppvarmingen til en solrik, fin dag i vårfjellet. Det er speilegg og bacon til frokost.


Med god frokost innabords tar jeg en tur i området for å besøke nærliggenede tjønner. På veien vil jeg kikke innom til Per som ligger i telt nede ved Osatjørna.


Det blir ingen kjenning med noe som helst i tjønnene jeg forsøker og etter et par små timer treffer jeg Per ved Osatjørna. Han har satt opp Hillebergteltet sitt på vestbredden.

Vi får oss igjen en hyggelig prat om fjellivet, fiske og turplaner vi begge har framover. Ikke minst prater vi om telt som vi begge er opptatt av. Boligen vi tar med oss til fjells.


På vei tilbake til min leir lar jeg meg fascinere av smågnagerne som har vært tallrike under snøen i vinter. Nå ser jeg ingen, men sporene etter dem er mange.


Utpå ettermiddagen flyr en majestet forbi, høyt oppe. Den svever på varmen som stiger opp fra fjellrabbene i Strype.


Ingen ørret i panna i dag heller. Da blir det posemat til middag. En av mine favoritter er tatt med i sekken. Trek'N Eats jegergryte er god og smakfull synes jeg.


I det sola er på vei ned bak fjellet i nordvest er det oppladning til MGP på radio. Kollega Eva Marie har sendt med meg riktig fludium til eventet som også sendes på radio.


Vel, det ble ikke lange kvelden med radiolytting. Boka fristet heller langt mer. Den anbefales også på det sterkeste.

I titida starter jeg nedpakkingen av leiren. Jeg fikk lest ut boka i morgentimene. Det er et lite skylag som trekker inn fra øst, men temperaturen er fin. Litt fønvindaktig.


Jeg velger en litt annen returrute ned igjen. Litt kjappere og mer i luftlinje. Terrenget er greit å ta seg fram i her. Rimelig tørt også nå.


Klokka elleve er jeg i bilen og kan se tilbake på to fine overnattinger i Strype i år. Noen fjellørret ble det ikke denne gang heller, den er vrien der oppe.

I vei vestover til tre nye jobbdager før ny langhelg noterer jeg meg 8 teltnetter så langt i år. Jeg er i god rute.