torsdag 8. august 2013

Våte, herlige Etnefjellene

Eller der omkring kan man kanskje si. Med start på Seljestad skulle vi ha oss fire-fem dager vestover i disse nærfjellene våre. Det ble tre.


Jeg har knapt kommet meg hjem etter flotte uker på tur i tre nasjonalparker og et svensk naturreservat før Per Andreas er på telefonen. Snart er en liten Etnefjelltur planlagt. Vi drar på søndag.

Vi parkerer på Seljestad

Vestover på merket T-sti fra Seljestad

Seljestadstølen

Oppover liene fra Seljestad og parkeringsplassen der følger vi den godt merkede T-stien vestover i dette fjellområdet som jeg kaller Etnefjellene. Strengt tatt er vi i Odda kommune her øst.

Flott turvær, men meteorologene har meldt kraftig regnvær utpå ettermiddagen. Vi er i allefall i vei i tolvtida. Litt grått i sør ser vi, men ennå finfint turvær.

Vi har parkert en bil i Rullestadjuvet lenger vest. Vi planlegger å komme ned Borddalen og tenker da at det er smart å ha en bil der som venter på oss. Vi angrer ikke på det senere.

Badekulpen frister ikke til bad i dag

Utsikt mot Folgefonna fra stien oppover

«Skal si dere bærer tungt», hører vi bak oss oppover liene forbi Seljestadstølen. To karer har tatt oss igjen i bakken. De har litt lettere sekker enn oss tydeligvis. «Nei, er det deg!», sier han ene til meg da vi snur oss. «Det er du som er han bloggeren, er det ikke?» Jeg kan jo ikke nekte for det og bekrefter det. Vi får en hyggelig prat oppover stien et godt stykke. Karene er lokalkjente i området og vi får gode tips på veien. De er på dagstur og skal fiske litt i et vann ikke langt fra stien oppe ved skoggrensa her.

Over skoggrensa

Vi krysser elva som renner ned i Fjådalsvatnet

Godt skiltet i området

Da vi har skilt lag med karene og vi er kommet et stykke videre kan jeg ikke fri meg fra å nevne det til Per Andreas: «Artig at det er turbloggeren som blir gjenkjent og ikke du», sier jeg til den tidligere FKH-keeperen og eliteseriespilleren i fotball, som nå traver oppover med tung sekk ved siden av meg. Jeg er litt kjendis her, tydeligvis. Han flirer godt, Per Andreas.

Ikke mange meterne før vi bikker kanten over til Steinavatnet på 1050 moh, får vi regnværet rett i fleisen. Tordenskrallene hører vi også fra sør nå, heldigvis langt mot sør. Likevel velger vi begge å ta fiskestanga i hånda i stedet for å la den stikke opp fra sekken som lynavleder. Tar ingen sjanser her oppe.

Regnværet hamrer løs på oss

Stien vender mer mot nordvest og det gjør det litt mer behagelig da vi får vinden og regnet i ryggen i stedet. Det er sleipt i terrenget nå med all den nedbøren som faller. Snart er vi over det høyeste punktet på turen, rundt 1150 moh. Her ser vi endelig ned på vannene vi har som mål på denne turen.

Sandbotnvatni ligger rett ved T-stien til turistforeningen. Nede ved vannet finner vi etter hvert en ok teltplass. Ikke mye lé å finne her oppe i dette karrige landskapet. Teltene plasseres på en høyde like ved vannet og en bekk fra noen tjønner som renner ut i det store av Sandbotnvatni, det mot øst. I firetiden er vi ferdig etablert i leiren.

Teltleiren er oppe ved Sandbotnvatni

Per Andreas har funnet seg godt til rette

Vi fisker i vannet rett ved leiren utover ettermiddagen og kvelden. Det er surt vær og regnet hamrer ned på oss fra sørvest. Det er først godt utpå kveldingen at det blir noe fangst. Undertegnede tar noen flotte, sølvblanke ørreter, den ene rundt halvkiloen, like ved teltet. De tok begge på en 18g møresild, blank, holografisk med blå rygg. De klargjøres til frokost i morgen. Knall røde i kjøttet og magen har et stort innhold av linsekreps, antar jeg det er. Derfor rødfargen altså.

Fin kvalitet på disse


Vi våkner opp til gråvær og vind. Nå tar vi turen mot Fellevatnet rett nordøst for oss. Vi ble tipset om det vannet av karene vi møtte i går. Vi har troa på det. Litt lavere ligger det enn der vi telter, men det er dypt og spennende.

Gutta på tur

Nedover mot Fellevatnet

Per Andreas har fisk på i Fellevatnet


Det er snart ørret på i Fellevatnet. Vi tar inn flere, men de viser seg å ikke ha den størrelsen vi kanskje hadde håpet på. Per Andreas mister riktignok en han anslår til rundt halvkiloen, men alle de andre er langt under den størrelsen. Her bør det fiskes mer er vi enige om skal størrelsen opp på fisken i vannet. Det er mye fisk i vannet.

Tjønner nær teltleiren som skimtes lenger bak i bildet

Solgløtt under fiske i et tjønn

Denne får svømme videre

Vi ser pen fisk i noen småtjønner nærmere teltleiren også, men det er kun fisk opp mot halvkiloen som tar metallet vi tilbyr dem. Disse viser seg også å ikke ha den delikate kjøttfargen som nede i det større Sandbotnvatni. Trolig ikke de samme krepsdyrene her opp da i vannet.


Regnværet tar seg opp utover ettermiddagen og vinden likeså. Værmeldingen melder om fortsatt nedbør og vind nærmeste døgnet. Kulingkastene kommer ned fra fjellet i sør og herjer med teltet. Det er godt man har med litt lesestoff til å ri av uværet. Likevel bestemmer vi oss for å ta turen nedover i morgen skulle det ikke meldes om atskillig bedring i været snarlig. Her må det steikende sol til for å tørke opp alt som er vått nå.

Neida, ingen steikende sol vekker oss på morgenen. Det stikk motsatte, regnvær og grått. I ellevetida er vi avgårde vestover T-stien. Det er skikkelig regnvær. Vi stopper i den vestre delen av det store Sandbotnvatni for å ta noen kast her på et nes.

Det er godt bett på formiddagen på vei nedover

Opp mot kiloen hvis full mage på denne kan vi konstatere

Den får svømme videre

Per Andreas tar snart inn en ørret av pen størrelse, kunne kanskje vært over kiloen den, med full mage. Han tar flere tilsvarende i størrelse, men alle er bemerkelsesverdig slanke i formen. De vi får rundt halvkiloen er gode og runde, normal form. Tydelig at det er mye fisk i disse vannene og ikke nok mat til å dekke behovet, særlig ikke til de større eksemplarene her. Her bør det fiskes mer!

Igjen en større ørret på hos Per Andreas

Slank denne også

Tjønnene nedstrøms de største Sandbotnvatni

I et tjønn nedstrøms de største Sandbotnvatni tar jeg også inn større ørreter, men disse også slanke. De har lengden til kilosørreter, men er tynne. Enda et bevis på at det er kamp om maten der nede i vannet. Det må fiskes hardere i disse vannene. Ingen tvil om det. Det er også derfor jeg så åpent navngir vannene her nå. Hadde vi hatt motsatt opplevelse, feite griser av noen ørreter hadde jeg nok vært mer sparsommelig med stedsangivelsene.


Gråvær, regn og tåke i Etnefjellene

Tåka kommer sigende. Typisk i disse vestlandsfjellene. Vi finner etter hvert T-stien igjen og begir oss lenger vest. Vi leter etter stien som vil være en snarvei ned til Borddalen. Da slipper vi å gå så langt vestover før vi kommer oss ned Borddalen på den merka T-stien. Den er angitt på kartet og vil ta oss rett ned til Borddalenstølen.


Simlebu skimtes til høyre på bildet

Vi har utsikt etter hvert ned mot øvre deler av Borddalen og vi ser helt til Simlebu herfra. De to røde hyttene er godt synlig i det våte, grågrønne terrenget her oppe. Vi skal ikke dit i dag, heldigvis kanskje. Det er mektig natur her oppe. Vi blir vel begge litt satt ut av det dramatiske terrenget her.


Vi finner stien vi har lett etter, eller kanskje heller tråkket, etter hvert, og tar til å følge dette nedover. Det er sleipt og bratt. Er kanskje mest sauene, som vi ser flere av her, som bruker denne stien i dag. Vi ser gamle T’er her og der også, så den har nok vært T-merket tidligere.

Fokus hele veien på hvor vi setter beina er viktig nedover. Vi har flere nestenulykker begge to i det sleipe terrenget. Nede ved det lille Sandvatnet, som ligger godt, nedstrøms Sandbotnvatni, ned mot Borddalen, tar vi en liten pause. Litt opphold i regnværet også nå. Noen solgløtt faktisk.

Nedover mot Borddalen




Før vi pakker ned stengene som vi har gått med i hånda så langt så tar jeg et par kast i Sandvatnet. En ørret, i fin form, på rundt 2-3 hekto tar sluken. Den slipper selv taket like ved land. Da er det fisk her også.

Sandvatnet nedstrøms Sandbotnvatni



Vi merker det i beina nå ja. Det bratte terrenget kan slite ut både turbloggere og tidligere toppfotballspillere. Nede ved stølene i Borddalen kommer vi igjen inn på T-stien til turistforeningen. Denne er godt brukt, stien og er en av hovedstiene opp til Haugesund Turistforenings hytte, Simlebu i Indre Etnefjell. Noen kaller også disse fjellene for Åkrafjordfjellene. Hva som er mest riktig vet jeg ikke. Jeg bruker de litt om hverandre.





Slitne, trøtte og våte ser vi endelig bilen til undertegnede stå parkert der vi forlot den. Herlig! Soloen som venter i bilen smaker himmelsk.

Turistforeningen har lagt ut bra mange meter av slike i Borddalen



Amputert tur til tross. Vi er begge enige om at den ble flott likevel. Nå vet vi også mer om området her inne. Her er det fisk, mye av den også. For mye i mange vann tør jeg påstå. Det er bare å komme seg til fjells etter fjellørreten her.

7 kommentarer:

ANITA sa...

Flott tur!!Hyggelig lesning også!
Tipper det er godt å være hjemme litt nå da:))

Andreas sa...

Nok en fin tur ser det ut som! :-)

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelige kommentarer igjen! :) Jo, Anita, det er fint å være hjemme igjen ja. Men, den ferien gikk jaggu fort! Skulle jo ha vært på Hardangervidda også. Den turen får jeg ha til gode til neste år kanskje. :)

moroglillemannpåtur sa...

Liker så godt turrapportane dine :)) så koselig og kjekk lesing! Fallt litt for den badekulpen, såg ut som den rett og slett ba om å bli bada i. Og Sandvatnet og området rundt, oi oi oi! Nydelig plass! Og synd med den litt vel slanke fisken, får håpe mange tar turen og får tynna litt ut der, for en feit fin ørret i panna er berre snadder!

Anders sa...

Fin tur og fin fisk! Du ligger ikke på latsiden:)

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Veldig hyggelig å høre at du setter pris på mine skriverier :)

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Det var tross alt en fin tur ja. Tja, latsiden.... jeg må innrømme at jeg kjenner det litt i beina nå at jeg har hatt lange turer i sommer. :)

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.